Om å stå i ubehaget og aldri gi opp

Jeg har blitt utfordret av en venninne. Eller vel, hun nevnte at hun hadde tatt en utfordring. Å trene morgen og kveld i 10 dager.. Og hun snakket om det på en sånn måte at jeg tenkte «pokker, dette må jo jeg også gjøre»

Og det er jo et lite helvete… Når du bestemmer deg for noe sånt, må du jo bare gjennomføre, ikke sant?

Og for meg er det på tide! Jeg sliter med å komme tilbake i form etter en veldig laaang graviditeten med minstemann (ja, den føltes mye lengre ut enn de vanlige 9 mnd), og en veeeeeldig avslappende barseltid (vi snakker MYE bakst og lite aktivitet)… Så dette måtte jeg jo bare gjøre.

Så jeg satt i gang nå på søndag. Og det var helt jævlig!

Ikke snakk om at jeg presser meg gjennom smerten
Var jo bare å snøre på seg skoene da…. En utfordring kan jeg ikke si nei til.. Eller?
Da jeg våknet mandag, og kom på at jeg faktisk måtte trene før frokost, og før jobb – da ble jeg ganske sur.. Og jeg ble ikke i bedre humør da jeg måtte ta styrkebiten om kvelden. Det gjorde sinnsykt vondt i hele kroppen! Og jeg er elendig på smerte.

Altså jeg tror helt ærlig jeg har fått utdelt en mye lavere smerteterskel enn alle andre kvinner. Helt seriøst! Litt sånn: «Ja, ja,Guri, du får klare deg med det lille her. Det skal nok gå greit». 

Men altså, jeg beit tenna sammen og gjennomførte øktene. Og så… så klisjéfylt som det høres ut, så skjedde det faktisk noe.

På dag tre merket jeg at jeg synes det var gøy! What!?

Jeg følte meg strammere og ikke lenger helt skeiv i kroppen (Jeg sitter jo så mye at jeg lover, jeg heller mot høyre..).

Nå er jeg på dag 5, og jeg er hekta! Hva skjedde liksom!!?

Det handler om å presse seg selv
Og i dag så slo det meg, det handler jo bare om at jeg ikke har gitt opp. I begynnelsen var det tøft, og jeg kunne ha gitt meg på dag 2. Da smertene var som verst! Men jeg fortsatte. Gjennomførte! Selv om alt inni meg skrek «NEI! jeg vil ikke!». «Dette er noe dritt!»

Er det ikke sånn med det aller meste man ikke har gjort så mye av før? Ubehagelig og ikke noe gøy! 

Men det handler om å presse seg litt. Bare å gjøre det.

Sånn er det også å selge inn mediesaker. Ubehagelig og (til tider) ikke noe gøy! Du må gå litt utenfor komfortsonen. Du må grave litt i det stoffet du har, og jobbe med å finne en spennende vinkling som journalistene kan være interessert i. Faktisk jobbe litt. Det kommer ikke av seg selv.

Og når vinklingen er på plass,  kommer det mest ubehagelige. Å selge inn selve saken. Ringe journalisten, og få han eller hun interessert.

Sliter du med å få media interessert? Fortjener du egentlig oppmerksomhet? Du må gjøre deg selv mer interessant – det har jeg skrevet mer om i dette blogginnlegget her.  Og i dette innlegget får du 5 tips til å få media interessert.

Sånn er det også når du skriver tekster

Enten det er til nettsiden, en pressemelding eller et blogginnlegg. I begynnelsen må du kjempe deg igjennom det. Det kommer ikke naturlig. Ordene strømmer ikke ut. Iallfall ikke hver dag. Noen ganger må du jobbe. Faktisk jobbe!

Sliter du med å komme i gang med skrivingen? Kanskje dette blogginnlegget kan hjelpe?

Å stå i ubehaget og aldri gi opp
Og når du er ferdig med teksten og den er ute, må du stå i ubehaget.

Ubehaget å vente å se om noen leser saken og om de kommenterer.  Noen ganger treffer du, mens andre ganger bommer du totalt.  Det var kommentarene jeg gruet meg aller mest til som journalist. De kjipe kommentarene. For de kom. Alltid.

Det har jeg skrevet om i dette blogginnlegget: Guri, du suger.

Og det blir sjeldent perfekt første gang du gjør det. Det handler om å øve, og stå i det. 

Så mens jeg hopper og spretter for 6.gangen denne uken kanskje du skal prøve å selge inn en sak til media?

Eller skrive det blogginnlegget du har hatt i bakhodet, men aldri fått ut?

Kom igjen: Bare gjør det!

Snakkes snart, Guri