Hvorfor du må få ut finger´n og prøve, selv om alt du vil er å ligge på sofaen og se en serie på Netflix!

(inneholder annonselenker...)

Dette innlegget er litt annerledes enn mine andre innlegg..

Det vil ikke være noen tips om hvordan du kan få mer engasjement på Instagram eller hvilken tid som er best å poste på Facebook (...om du vil ha det så gå hit for Instagram og hit for Facebook)

Det skal nemlig handle om deg og om meg.

Og om det å tørre, prøve, feile, og det å prøve igjen.. 

Om det å nå de målene man har satt for seg selv og om det å virkelig gutse..

Jeg har latt meg inspirere....

Denne påsken har jeg lest to bøker (ja, jeg er en som hopper mellom bøker;) ).

Den ene er av Rachel Hollis* og den andre av Michelle Obama*. To ganske ulike kvinner.

Den ene (Rachel) hadde en trøblete barndom, flyttet hjemmefra som 17-åring og bygde seg opp en millionbedrift. Hun lever i dag av å inspirere andre kvinner.

Den andre (Michelle) vokste opp i en kjærlig og støttende familie, men med de utfordringer det var å være farget ungdom på 60- 70-tallet i USA, og er nok mest kjent for å være en av vår tids største førstedamer i USA.

Begge bøkene er utrolig spennende og inspirerende!

Og det er begge disse to jeg har i tankene mens jeg skriver dette innlegget.

I tillegg til meg selv. Og deg...

Om å gå i mot dine egne og andres forventninger..

Det er mye jeg kunne delt fra disse bøkene, men det som slår meg er hvordan disse to har fulgt sine drømmer og turt å gjøre det de vil. 

De har gått imot forventningene. Og det har vært mange forventninger.

Hos familie og venner, men egentlig mest hos dem selv. 

De har gått imot sine egne forventninger om hvem og hvordan de skal gjøre ting, og heller fulgt et annet kompass: hjertet!

Selvfølgelig ikke uten redsel og frykt , men de har gjort det for det.  De har turt!

De færreste vet for eksempel kanskje at Michelle Obama utdannet seg som jurist, men hatet det!

Hun var på vei til topps i firmaet hun jobbet for, men valgte å hoppe av for en mye dårligere betalt jobb i kommunen. Rett og slett fordi det ikke føltes rett!

Rachel Hollis fikk avslag på sin aller første bok hun skrev fordi forlagene mente den var for "sukkersøt". Så hun ga den ut på eget forlag. Og den ble en hit! Det at den var "sukkersøt" var det som gjorde at folk likte den. Rett og slett fordi det føltes riktig! Og hun har gitt ut utallige bøker siden.

Det er inspirerende å lese deres historie. Og det får meg til å tenke på min egen historie og mitt eget liv.

Hva jeg har opplevd og fått til i løpet av mine 35 år på denne kloden...

Om å være helt alminnelig, men likevel få til mer enn forventet...

Jeg er absolutt ingen Rachel eller Michelle. Det er jeg fullstendig klar over.

Men jeg har, på lik linje som dem, min historie, slik du har din.

Jeg har fått til ting jeg ikke ante jeg ville få til..  

Det at jeg for eksempel skulle komme inn på en av de mest prestisjetunge journalisthøyskolene i Norge, jobbe for Aftenposten, få den eneste jobben på den norske ambassaden i Budapest (og ha den i tre år!) eller bli kommunikasjonsjef i en alder av 32 år, har ikke akkurat ligget i kortene.

For som liten var jeg ganske så bøllete og rampete, og jeg testet grenser.

Jeg var heller ikke noe særlig flink på skolen. Jeg var helt vanlig. Midt på treet. Ikke den dummeste, men absolutt ikke den smarteste.

Jeg fikk oftere høre at jeg var et problem, enn en lærerne forventet store ting av.. 

Så hvordan får en helt alminnelig jente til det jeg har fått til?

For jeg mener faktisk at jeg har "fått det til" selv om jeg ikke har endret verden eller startet en millionbedrift. 

Jeg har nemlig oppnådd de tingene jeg har ønsket for meg selv og livet mitt (hittil!). 

Som det å bli journalist og kommunikasjonsjef..

Om å aldri, aldri gi opp selv om du bare vil ligge under dyna og se på Netflix!

Så altså, hvordan har jeg klart det?

Jeg tror helt ærlig at grunnen til at jeg har fått det til, er rett og slett fordi jeg har turt!

Turt å prøve. Ingen annen grunn. 

Jeg har nemlig aldri gitt opp, men gått for de tingene jeg har drømt om.

Og det er her forskjellen ligger, tror jeg.. 

For jeg er ikke supersmart eller veldig hardtarbeidende (jeg er til tider ekstremt lat!), og jeg engasjerer meg sjeldent på lik linje med de andre damene som fyker til topps på karrierestigen.

Men jeg tør.

Jeg søker på de jobbene jeg vil ha og tenker "shit au, jeg må jo bare prøve!".

Jeg gjør det - og feiler konstant! 

Jeg går på massevis av smeller, får kritikk, blir ledd i ansiktet av redaktører og fullfører ikke halvparten av ting jeg starter (f.eks. den genseren som skulle vært ferdig til mars..kremt..), men jeg prøver!

Og når noen sier nei, flirer av meg eller tenker idiot, så blir jeg veldig lei meg.

Men så, så blir jeg  forbanna!

Og jeg tenker: jeg skal faen meg vise dem!

Jeg gir ikke opp, men finner heller nye løsninger og måter å gjøre ting på..

Men tro meg, jeg surmuler, velter meg i selvmedlidenhet og synes ekstremt synd på meg selv først... Jeg lar meg få lov til det.

Før jeg tar meg sammen og gjør det som trengs..

Og det er jeg stolt av (ikke surmulinga altså;), men at jeg tar meg sammen og gjør det som trengs.

Og jeg er også stolt av at det jeg har fått til hittil i livet - har jeg fått til helt alene.

Jeg har aldri fått noe hjelp. Det er kun meg. Kun Guri som prøver. Som gutser!

Få ut finger´n og bare prøv!

Og det er vel det jeg sitter igjen med etter å ha lest disse to bøkene også.

Den gutsen! Om det å bare følge hjertet og prøve.

Det spiller nemlig ingen rolle om du er best i klassen som Michelle eller ikke har en utdannelse som Rachel.

Jeg tror (som dem!) at vi alle kan vi få til det vi vil, om vi bare prøver!

Så om du har en drøm, noe du kanskje kunne tenke deg å gjøre, så bare prøv!!

Jeg ser så altfor mange (ofte kvinner!) som ikke tør å følge sine egne drømmer, som ikke tør å søke på en jobb fordi de garantert ikke vil få den eller som ikke er ærlige med seg selv om hva de egentlig vil.

De tar det for gitt at de ikke vil få det til, før de i det hele tatt har prøvd.

Og det gjør meg litt fortvila.

For jeg vet at om de bare hadde prøvd, så hadde de fått det til!

Når du ikke aner hva du gjør - bare sats og håp på at du ikke smeller rett i bakken...

Og tro meg, det å tvile på seg selv og det man kan/ikke kan, det vet jeg alt om...

For da jeg ble kommunikasjonssjef ante jeg ikke hva jeg gikk til og jeg var veldig usikker på om jeg kunne gjøre jobben. Om jeg var god nok..

Det var jo mange andre der ute med mer kunnskap og kompetanse enn meg.. 

Men jeg ga faen og søkte på jobben, selv om jeg var i permisjon med Edvard som kun var noen få måneder gammel.

Selv om jeg hadde to små under 3 år og var dritsliten!

Selv om jeg hadde alle mulige gode unnskyldninger for ikke å søke! 

Men jeg visste at det var det jeg ville, og at det var nå jeg hadde sjansen.

Så jeg søkte og danket ut mange flinke kommunikasjonsjefer, som var både eldre og mer kvalifiserte enn meg (jepp, jeg googlet konkurransen!).

Og vet du, når jeg først hadde fått jobben så var det ikke sånn at det ble noe bedre. Jeg tvilte fremdeles på meg selv.

Og det første halvåret var et mareritt!

Jeg ante ikke hva jeg dreiv med og var konstant sliten, og jeg gråt masse!

Men jeg holdt ut og til slutt fikk jeg teken.

Det betyr ikke at jeg ikke feiler i jobben min. Det gjør jeg!

Men jeg fortsetter å prøve. 

Det er mye jeg ikke kan og ikke får til, men jeg hopper i det og håper at jeg ikke smeller rett i bakken...

For jeg vil aldri slutte å drømme eller å prøve. Til det er livet altfor kort!

Og jeg vil ikke sitte og angre på det jeg ikke gjorde når jeg er 100 år..

Om dette innlegget kan inspirere deg til å bare prøve på en jobb du tror du ikke kan få, en hobby du alltid har hatt lyst til å prøve, men ikke turt å teste ut eller den inspirerer deg til å dele din historie i et innlegg, så har jeg oppnådd noe i dag..

Og jeg vil si dette til deg før jeg avslutter: om du begynner å tenke igjennom hva du har fått til til nå, så tror jeg du vil bli imponert over deg selv.

For du er sterkere og tøffere enn du tror!

Husk: Ingen er briljante i jobben med en gang. Ingen mestrer livet med en gang.

Ikke jeg. Ikke du. Ikke en gang Michelle Obama.

Men forskjellen på de som beveger seg fremover og får det til og de som står helt stille, er at de første: de gutser og prøver!

Så hva venter du på??

Ta sats og hopp!

Guri

 * Denne siden inneholder mine affiliatelenker til Amazone. Jeg får absolutt ikke noe ved at du titter på bøkene, men om du skulle velge å kjøpe en av bøkene får jeg en liten andel fra Amazone. Så vet du det;)